Aftenposten 11.06.2011

I et selskap fikk en hyggelig fyr vite at min kone hadde fått uføretrygd. Da glapp det ut av ham: «Så hun går hjemme og koser seg». «Ja, hun går hjemme og koser seg med smertene sine», svarte jeg. Han ble skamfull og samtalen tok brått slutt.Psykisk terror kaller jeg det. Og politikerne nører opp under folks fordommer ved å si at det ikke skal være for enkelt, lønne seg å bli ufør. De skaper et bilde av at det er frivillig å bli ufør, at uføretrygd ikke har faglige grunnlag, gis arbeidssky latsabber i gave. Hvorfor får løgn dominere denne debatten, krenke syke mennesker?

Gapestokk

Hvorfor får ikke uføretrygdede, som maktmennesker, to siders kronikker i de store avisene? Hvorfor blir ikke politikerne grillet av uføretrygdede på TV-kanalene? Kanskje uføre ikke orker å stå i gapestokken, møte folks misunnelse og fordommer, forbannelse? Jeg har ikke orket. Denne forbannelsen er større enn sykdommen. Ikke rart uføretrygdede har en dødelighet som er 2,5 til tre ganger så høy som ellers i befolkningen, enda de sjelden dør av det de er trygdet for.

Staten sparer altså mye penger på å øke folks fordommer, få friske til å misunne uføre deres smerter, tidligere død. Om staten ville kunne den ha stoppet dette. Den forsøker å få folk til å slutte å røyke. Det er butikk. I stedet snur den alle rettsprinsipper på hodet. Ti uskyldige dømmes på grunn av én skyldig istedenfor å la ti skyldige gå fri for at ikke én uskyldig skal bli dømt.

Mobbe

Og så skal de legge ting til rette for de uføre, politikere som i tillegg til å mobbe dem, aldri har brydd seg om hvordan de har det. Da hadde de visst om deres overdødelighet og forsøkt å finne årsaken. Hvordan kan politikere legge ting til rette for uføre, endre det som må endres, når de ikke engang vet hvem som støter dem ut av arbeidslivet? Det ikke er arbeidslivet, men systemet, Nav, påstår de. Nav pådytter folk uføretrygd, Nav som fornekter de mest opplagte virkeligheter for at folk ikke skal få uføretrygd.

Hvis målet er å stoppe trygdesvindlere, misbrukere, også de som ser det som en gudstjeneste å snyte vantro for penger, bør politikerne gjøre noe annet enn å plage syke mennesker. De må selv slutte å svindle, inspirere folk med lav moral. Politikerne bedømmer uføretrygdede ut fra sin egen upålitelighet og løgnaktighet. Regjeringens forslag til ny uførereform oser derfor av mistillit til uføre.

Løfter

Sent i 2010 lovet Jens Stoltenberg at de ikke skulle kutte i uføretrygden. Han løy ikke direkte. Han la på skatten i stedet. Kr 14000,— for mitt vedkommende, for året 2011. Du kan aldri stole på disse menneskene, for i sine løgner har de alltid innbakt en mulig retrett. Sto deres klokskap i forhold til deres sluhet, ville alle samfunnets problemer vært

Hva får oss til å tro, tiår etter tiår, at skifte av politikk/farge vil ta mer fra de rike, gjøre slutt på å tyne syke og svake? Det skjer jo aldri. Er det fordi ingen politiker, uansett farge, får toppjobb i næringslivet etter endt mobbeperiode om de rike må betale det de nå tar fra de syke? Ingen som terger de rike egopompene får toppjobb i næringslivet etterpå. Politikerne skjelver bare de truer med å rømme landet. Men skal det at vi ikke kan nekte politikere å ta en toppjobb etter endt mobbeperiode, hindre oss i å snakke om hvordan dette influerer på det de tenker og gjør?

Føle seg nyttig

Kanskje politikerne bør ha ti års karantene med god lønn, kjenne på hvordan det er å være inaktiv, kose seg hjemme. Det er vel mer riktig å si at de som er friske og ikke vil jobbe, er sjuke. For et friskt menneske vil føle seg nyttig. For det å jobbe, være nyttig, gir anerkjennelse, hvilket kan sies å være en betingelse for liv. Forbannelsen over de uføre, politikernes kynisme og folks fordommer, gir ingen anerkjennelse og vi uføretrygdede dør en tidligere død.

Så fanger da heller ingen statistikk opp nytten du gjør. Jeg vet om uføre som med sin omsorg og sterke empatiske evner, hjelper folk som tjener millioner til å være i jobb. De redder også liv uten betaling, sparer samfunnet for tusen ganger sin egen trygd. Forskjellen er at andre betaler skatten. Tenk om uføretrygdede, alt i alt, langt på vei tjener inn sin egen trygd i sin higen etter å være til nytte, få anerkjennelse. Hadde politikerne brydd seg om hvordan de uføre har det, ville vi visst noe om det. Med da hadde fordommene forstummet. Det hadde ødelagt mye for staten.

Tyne syke

Paradokset er at det politikerne sparer på å tyne syke og svake, kan komme til å koste mer enn de sparer. Mange vil knekke sammen psykisk. Noen kan bli institusjonsmennesker. Det koster. Sluhet er så visst ikke visdom. Da tenkes det mer helhetlig. Og mens råtassene brutaliserer oss til å stå og se på, hevder de at brutaliseringen av arbeidslivet ikke gjør folk syke. Historien har vist oss at det maktmennesket har kalt en dyd av nødvendighet, har vært årsak til de største grusomheter.

Det verste med det som nå skjer, er at denne utviklingen snart er drevet til et punkt der det er for sent å snu. Den koselige karen og mange med ham har skremmende liten godhet for syke og svake. Filosofen Emmanuel Levinas sa at for å få frihet må vi sette andre foran jeget, egoet, for de andre som trenger seg på oss begrenser oss ikke, men fremmer vår frihet ved å vekke vår godhet. Med så lite godhet som politikerne har, må de trelle fælt under de rike.